Spesifikke brukerkrav (smarthusteknologi)

Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser som f.eks. utvikligshemning og demens har ofte flere omsorgspersoner og hjelpere rundt seg som faktisk vurderer behovet og bruks­mu­ligheter, anskaffer hverdags- og smarthusteknologi, plasserer den i hjem­met til brukerne, følger opp og vedlikeholder løs­­ningen (“prosessen”). Slike omsorgspersoner og hjelpere er gjerne enten familiepårørende eller tjeneste­ytere fra kom­munen. De er også de som kommer mest “i direkte kontakt” med teknologien innen de for­skjellige prosessfasene. Primærbrukerne ser og opplever teknologien i sitt hjem, men deltar i praksis ikke aktivt ellers i prosessen.

Kravene til smarthusteknologi som kan avledes fra prinsippene for universell ut­forming er pga. ovennevnte mest relevante for pårørende eller tjenesteytere. De kan også ha nedsatt funksjonsnivå som påvirker pro­sessens ulike faser. Her har vi gjort en rekke funn (i prosjektet ‘Plukk og miks’):

  • Kognitive aspekter (leseferdighet, abstrakt tenking og problemløsing)
    • Smarthusteknologiene som selges i hvitevarebutikker framstår som enkle, og markedsføres nærmest som “plug and play”-løsninger. Det kan imidlertid være kognitivt krevende å:
      • forstå bruksanvisningene som sådan; de kan mangle illustrasjoner og/eller være skre­vet i for teknisk språkdrakt, og ikke minst mangle gode forklaringer for brukere som er “nybegynnere” og som derfor ikke har teknisk fagforståelse,
      • forstå selve teknologien og dens virkemåte,
      • å holde seg til framgangsmåten og rekkefølgen av trinnene i prosessen for å få tekno­logien installert og konfigurert,
      • å lage egne regler for og gjøre innstillinger av sensorene på nettsteder der dette krever tilnærmet programmeringsteknisk forståelse,
      • ved ett spesifikt tilfelle, for brukeren å forstå at baseenheten som ligner et tele­fonapparat ikke er det, dvs. at man ikke kan ringe samtaler med den, og at man ikke uten videre kan flytte den til et annet sted uten å miste funksjonalitet/rekke­vidde.

Et positivt eksempel: Veiledning i appen som viser prosessen som trinnvis, langsom ani­ma­sjon.

  • Finmotorikk (fingerferdighet, -kraft)
    • Emballasjen kan være svert krevende å få åpnet uten å ødelegge den. I tillegg fant vi ut at å få sensorene løs fra emballasjens strukturer kan kreve både oppfinnsomhet og diverse verktøy.
    • Flere merker og modeller krever at enkelte sensorer koples sammen med baseenheten som samler signalene fra sensorer. Dette er vanligvis basert på at brukeren trykker på eller holder inne en knapp i sensorenheten, inntil enhetene “finner hverandre”. Disse knappene kan være bittesmå og vanskelige å trykke ned godt nok “med negletuppen” eller holde inne lenge nok.
    • Enkelte sensorer som er batteridrevet, er vanskelige å åpne for skifte av batterier. Brukeren tyr gjerne til kniv, skrutrekker og andre verktøy, og risikerer å skade både seg selv og ut­styret.

Et positivt eksempel: Ordentlig lys- eller lydsignal fra sensoren eller baseenheten når koplingen har skjedd.

  • Bevegelse (“fysisk rekkevidde”, bevegelseshemning)
    • Mange sensorer skal plasseres på anbefalte steder. Det kan være høyt oppe i et rom (be­ve­gel­sessensorer), godt festet på et underlag der sensoren skal være, men som ikke er egnet for enkelt feste, eller nær en stikkontakt når utstyret ikke er batteridrevet (ledninger). Alle disse momentene enten vanskeliggjør installasjonsprosessen vesentlig og/eller øker risi­koen for uhell ved vedlikehold og bruk.
    • To personer for å kople

Et positivt eksempel: Festemekanismer (holdere/stativer/underlagsplater) for sensorer som mulig­gjør feste med både tosidig teip og skruer av forskjellig slag (som er med i pakken).

  • Syn og hørsel
    • I koplingsfasen av sensorer med baseenheten kan det være nærmest umulig å vite (se eller høre) når koplingen endelig har skjedd.
    • Dørsensorer som vanligvis består av to små “brikker” er noen ganger ikke merket med tydelig tegn for i hvilken vei brikkene skal festes i forhold til hverandre. De er to symmetriske hvite “plastpølser” som ikke fungerer sammen dersom den ene er plassert feil vei – noe man ikke kan se. De to enhetene kan lage en meget svak klikkelyd når man plasserer dem ved siden av hverandre og drar dem fra hverandre igjen, når de er riktig vei i forhold til hverandre. For å høre denne lyden må man ha meget god hørsel (og etterpå huske hva som var riktig vei).

Et positivt eksempel: Klare merker på dørsensorsensorenhetene som viser hvilken vei de skal plasseres i forhold til hverandre.

  • Redsel og irritasjon
    • Mange sensorenheter lager lyd og/eller sender av gårde lyssignaler. En sengesensor hvis senderenhet blinker hele tiden (ikke bare i kalibrerings- og konfigureringsfasen) skaper irri­tasjon hos brukere. En slik sensor er vanligvis på soverommet som da belyses med blinkende lys dag og natt dersom man ikke dekker senderenheten f.eks. med tøyfiller.
    • Bevegelsessensorer som stadig “klikker” eller blinker ved oppdaget bevegelse irriterer brukere.
    • Identiske lydvarsler til appen om oppdaget bevegelse og lavt batterinivå skaper redsel … “er noe galt?”

I tillegg kommer kompetansekrav. Det er ikke til å underslå at god teknologiforståelse og kunn­skaper i frem­med­språk (spesielt engelsk eller tysk, men også andre skandinaviske språk) kan vær en stor fordel, og i mot­satt tilfelle en real ulempe. Dette gjelder både bruksanvisninger og apper som formidler sensordata/alarmer/ beskjeder. Både pårørende eller tjenesteytere er en heterogen gruppe der kom­pe­tan­sen varierer stort. Vi sier ikke at kompetansen er lav. Tvert imot, det fins mange meget tek­no­lo­gikompetente og språkmektige brukere i begge gruppene. De fleste smarthusteknologiene blir imidlertid mye vanskeligere å forstå og ta i bruk dersom brukeren ikke behersker spesielt engelsk. Produsentene investerer ikke i emballasje (som ofte har bruks­an­vis­ningen trykket på) eller bruksanvisninger på små språk.

Her kommer vi tilbake til de kognitive kravene som nevnt i første kulepunkt over. Denne type kon­fi­gu­re­rings­mulighet (i appen eller på en dedikert webløsning) kan også være svært positiv dersom den som “rigger opp” systemet har god teknologiforståelse/-kompetanse. Da er det mulig å lage treffende regler for funksjonalitet som f.eks. tidspunkter eller hendelser som utløser alarmer.

Flere av disse aspektene ble understreket også i forgjengerprosjektet ‘Universell utforming av hverdags­tek­nologi for eldre’. I prosjektet om smarthusteknologi var disse aspektene muligens enda mer fram­tredende.